Når du setter dine verneskokledde føtter inn på trevareverkstedet i Halden fengsel er det bare de tre fengselsbetjentene – eller verksbetjentene som de kalles her – som avslører at vi befinner oss bak de massive betongmurene utenfor. Absolutt alt annet tilsier at vi er på et vanlig trevareverksted. Maskinstøy fra utallige sager, spikerpistoler og pussemaskiner, en gigantisk CNC-maskin som presisjonskutter store og små deler, lasergravering – her finner du det meste. Lukten av nykuttet treverk blander seg med duften av nytrukket kaffe. Og de som jobber her har matchende arbeidstøy!
Vi møter to innsatte som er i ferd med å montere nok et parkbord. Hans og Rune heter de, på denne avdelingen er alle på fornavn med hverandre, både innsatte og ansatte. Det er tydelig at det ikke er første gang de monterer bord.
– Jeg pleide å ha alt i huet. Alle mål og alt, forteller Rune i det de finner ut at en plankebit er for kort. Nå er det andre mål, så da går det litt i surr, sier han med et smil om munnen.
Dette er hverdagen for noen av de innsatte, fra de låses ut og går på jobb klokken halv ni til de er ferdige klokken tre. De har lyst til å jobbe, og lyst til å jobbe her, forteller Janne. Hun er verksmester på produksjon og har ansvar for Y-bygget i fengselet. Yrkesbygget, altså. De innsatte liker å være her fordi det er mye jobbing. Da vet de hva de skal når de står opp, og det skaper en viktig trygghet og stabilitet for de innsatte, sier Janne.
- Dagene går fort, er forklaringen til Hans på hvorfor han trives så godt her. Rune skyter inn at han liker å jobbe og bruke kroppen, men klager samtidig litt på at den sekstifire år gamle ryggen ikke er som den engang var. – Og så må jeg skryte av Hans, han har blitt så flink – selv med bare en arm!
De er begge glade for å få snekre store og solide ting. Dreiebenken eller symaskinen på andre verksteder er ikke det samme, og her trives de godt. Vi spør hva det betyr for de å få være her og jobbe, og rekker nesten ikke fullføre spørsmålet før Rune svarer kontant: - Det betyr ALT. Alternativet ville vært å sitte på cella hele da’n, og da blir man jo helt koko, utbroderer han.
Det er helt tydelig at både arbeidsmiljøet og det sosiale miljøet er godt på denne avdelingen. Fungerende underverksmester Randi forteller at det første de gjør hver morgen er å ta seg tid til en kopp kaffe og en prat. Alle her både spøker med - og skryter av – hverandre.
Nå begynner disse bitsene å bli slitt, sier Rune til Randi.
Da legger du de bare oppi her og tar noen nye, svarer hun. Rune kontrer med at de nye bitsene også blir lagt i samme eske som de gamle – og at det da blir umulig å resirkulere!
For en som bare er på besøk er det lett å glemme at det også henger alvor i luften, sammen med støvet fra saga og bråket fra maskinene. De fleste som kutter, pusser og skrur her inne soner lange dommer. Og mange har også tilbrakt mye tid alene på cella før de kom ned hit.
Betjentene jobber etter normalitetsprinsippet, kort fortalt handler det om å skape en mest mulig normal hverdag på tross av situasjonen de innsatte er i. - Vi skal ikke dømme, de har allerede fått dommen sin, forklarer Janne. Mange er livredde når de kommer inn, og vi behandler alle med respekt. De går jo også ofte gjennom mye på privaten, så vi lærer de å kjenne på godt og vondt. Det blir mange gode samtaler, for noen ganger trenger man rett og slett bare noen å prate med. Og en gang i blant trenger man bare en klem.
Rune og Hans vil gjerne vise frem et bord i barnestørrelse, og de skal bære det ut på gresset foran verkstedet. Randi hjelper til, for fem hender er tross alt bedre enn tre, spøker de med. – Det hadde gått helt fint altså, påpeker Hans.
Verksbetjentene har blant annet jobbet som møbelsnekkere tidligere – men det er de medmenneskelige kunnskapene som er den viktigste delen av jobben her i fengselet:
– Det er utrolig gøy å få bruke hele seg selv, for vi kan utgjøre en stor forskjell for folk som har store problemer i livet sitt, forteller verksbetjent Raymond og legger til at nettopp det betyr utrolig mye.
– Vi åpner noen dører for dem, forklarer Randi og forteller at de innsatte ofte blir så involvert i, og stolte av, prosjektene sine at de selv kjøper det ferdige produktet, for eksempel for å sende hjem som gaver. Her får de muligheter de kanskje ikke visste at de hadde, og de får en sluttattest når de er ferdige, som kan komme godt med om de skal slippe ut i samfunnet igjen – eller søke seg til åpen soning.
